Når næringsverdien blir viktigare enn matgleden

Eg må nokon år tilbake for å sei at overskrifta traff meg rett. Man innser ikkje kor ille det er før man er komt ut av det. At næringsverdien blir viktigare enn matgleden. At besettelsen for å være sunn tar over livet ditt, at man blir så sunn at det blir usunt.

Å ha en sunn livsstil er udiskutabelt positivt for alle individ og heile samfunnet. Sunn og næringsrik mat, fysisk aktivitet, ta vare på helsa si. Men for nokon går det dessverre for langt…

Ortoreksi – en usunn besettelse av å være sunn. 
Ortoreksi er ingen godkjent diagnose, men karakteriseres som en type spiseforstyrrelse der man blir så opptatt av sunt og riktig, at det går ut over sosiale relasjoner og eit normalt liv. Målet er ikkje nødvendigvis å bli tynnast mulig, men rett og slett sunnast mulig, ofte i kombinsjon med stadig meir trening.

Å leve sunt og aktivt er i dei fleste tilfeller uprobelmastisk. Det er viktig å skille mellom en normal, eller eventuelt over gjennomsnittet interesse for mat, kosthold, helse og trening, og når det utvikler seg til å bli eit problem med tvangshandlinger.

collage

Går du konstant rundt å tenker på mat, og klarer ikkje ha eit avslappa forhold til det du putter i deg? Er maten blitt en forstyrrande del i livet ditt? Tenker du grundig gjennom kva du skal spiser? Unngår du sosiale sammenhenger fordi du ikkje har kontroll på kva du får servert? Må du straffetrene når du har spist noko utenom planen? Utelukker du matvaregrupper eller spesielle matvarer fordi du tenker det er usunt? Får du dårlig samvittighet når du koser deg med litt sjokolade på lørdagen? Tar du med deg matpakke når du skal ut å spise med vennegjengen?

Kjenner du deg kanskje igjen?

Eg unner virkelig alle å ha eit avslappa, kjært og positivt forhold til mat. Ikkje la det være stress og bekymring, men en opptur i kvardagen. Det er en grunn til at eg kaller bloggen min lindastuhaug – sunn matglede. Sjølv om eg fokuserer på sunn mat, så handler det like mykje om glede. Dette er virkelig min store lidenskap! Sunn mat som smaker godt, som kroppen kan nyttiggjere seg av, som gir overskudd og energi. Som gir psykisk og fysisk god helse. Som man har lyst å lage igjen og igjen.

Det skal være rom for både lørdagspizza, bursdagskake eller smågodt til helga, spise ute med kjæresten og dager uten trening. Det er nettopp dette som er en sunn livsstil. Det er ikkje å finrekne kalorier, ta med seg matpakke på venninnekvelder eller alltid takke nei fordi det ikkje står på sunnhetslista…

Det er ikkje lett å komme seg ut av en besettelse. Det første steget er å innsjå at det har utvikla seg til eit problem. Deretter må man jobbe seg ut av komfortsonen og få tilbake livet uten at maten skal kontrollere det. Det tok meg fleire år å komme ovenpå igjen etter min ekstreme sunnhetsperiode. Endringane er ikkje gjort over natta og det krever psykisk styrke i lengre tid. Men det er så verdt det når man når det punktet at behovet for kontroll slipper taket og man gleder seg over maten. Koser seg i sosiale settinger, elsker å få maten servert. Så blir det endra bedre med tida, og matgleden blir større og større.

Næringsverdien er viktig, men smak, matglede, sosiale relasjoner og ikkje minst livet er enda viktigare 🙂

*

Har du nokon tanker rundt ortorekti – den usunne besettelsen av sunn mat? Kanskje du har egne erfaringer, enten det gjelder deg sjølv eller nokon som står deg nær? Legg gjerne igjen en kommentar i kommentarfeltet <3

26 kommentarer

  1. Kjempefint innlegg 🙂 Har selv vært der at sunnheten har tatt overhånd og styrt livet, og føler fortsatt til tider på et vanskelig forhold til mat. Er på en måte et «alt eller ingenting»-menneske og synes det er vanskelig å finne en fin balanse hvor jeg er sunn uten å være fanatisk. Likevel har det blitt mye bedre og det vil jo ta tid å komme seg helt ut av slike tankemønstre.

    1. Tusen takk Tina 🙂
      Det vil naturligvis ta tid, men som du skriver blir det jo bedre og tankemønstrene vil endres meir og meir etterkvart. Det høres vertfall ut som du er på en god vei <3 klem!

  2. Det er ikke alltid like lett å finne den balansen. Takk for at du tar opp et så viktig tema! 🙂

    1. Nei, men det er så utrulig viktig! Også er det nok meir utbredt enn kva vi trur, dessverre :/

  3. Jeg har selv slidt meget med det, og det er godt nok en ting som tager energi! Dog er jeg ved at være ovre på den anden side igen.
    Noget jeg ikke forstår er at det ikke bliver godkendt som en lidelse, for det kan være lige så slemt at sidde i som de andre former for spiseforstyrrelser! Jeg taler af erfaring, da jeg selv har været en 3 stykker igennem.

    1. Ikkje sant! Men eg trur nok ortoreksi blir en godkjent diagnose etterkvart det også. Håper du har det bra <3

  4. <3

  5. Du drar fram noe svært viktig her, og jeg tror mange kjenner seg igjen i det du skriver. Fint at du gjør oss lesere bevisst på dette. Takk for reminderen!

    1. Takk for dine ord! Eg vil det beste for mine lesere, og ut fra tilbakemeldinger eg får innimellom veit eg det er fleire som har bevegd seg over i faresonen. Så eg håper eg vertfall treffer nokon som kanskje trenger å bli fortalt at næringsverdien ikkje er alt 🙂

  6. Viktoria

    Utrolig godt skrevet innlegg om en type spiseforstyrrelse som dessverre altfor mange ikke forstår kan være et problem. Jeg tror mange undervurderer Ortoreksi som en spiseforstyrrelse, ettersom at man er så utrolig sunn fysisk sett, og tenker ikke på påkjenningen man kan oppleve psykisk…

    DU har forresten en fantastisk blogg! Dette er vel den eneste jeg følger

    1. Takk for dine ord, Viktoria! Mange, spesielt dei som er i faresonen trur eg undervurderer ortoreksi. Det er skummelt, for det kan være like vanskelig å komme seg ut av som andre spiseforstyrrelser…

      Veldig hyggelig å lese at du liker bloggen min, det setter eg pris på 🙂 God helg til deg <3

  7. Du har ikke henvist til kilder ?

    1. Henvist til KILDER? Hallo i luken, innlegget handler om egenerfaring og mine råd. Eg såg virkelig ikkje nødvendigheten av kilde til definisjonen av ortoreksi.

  8. Jeg har telt null kalorier og telt alle, så jeg har vært innom flere deler av skalaen. Utfordringen er å komme seg ut av kaloritelling, og ikke bli stresser fordi man ikke har tilgang på vekt eller ikke har kontroll på hva man får i seg, og tørre å spise etter magefølelsen og med litt sunn fornuft! Jeg har nå noen måltid jeg alltid foodprepper ift jobb, ellers er det ingen telling, men jeg er bevisst på å få i meg en fin blanding av både karbohydrater, protein og fett, fra gode kilder! Og på lørdag er det godis/is/det som frister 🙂 Man kommer langt med å tenke at ingenting i seg selv er farlig, alt kan omtrent spises bare man går for rett mengde 🙂 Og man skal kose seg med maten!

    1. Ikkje sant! Eg har også vært på fleire steder av skalaen og er naturligvis bevisst på kva eg putter i meg, men ingen telling eller restriktive begrensinger i kostholdet. Kose seg med maten er det beste 🙂 God søndag til deg <3

  9. Tusen takk for et veldig bra og kjempe viktig innlegg!!

    1. Takk for hyggelig tilbakemelding 🙂

  10. Veldig fint innlegg! Er einig med alt du seier.

    1. Så bra, Victoria 🙂

  11. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser (ortoreksi og anorkesi) i over 8 år. Dette er et veldig bra innlegg med tanke på sunnhetshysteri, men jeg må bare presisere at det ikke alltid er feil å »velge ortoretisk» Det er bedre å dra ut med venner og ha med seg matpakke, enn å droppe å dra. Det er bedre å trene noe (gå en tur for eksempel) enn å dvele ved en samvittighet som er uutholdelig. Jeg tenker at det ikke handler om at vi skal skape regimer på det som ikke er lov, men heller finne en balansegang. Det trenger ikke være sykt selv om!

    God helg 😀

    1. Ja, selfølgelig, men det er jo snakk om når dette blir eit stort problem i kvardagen og går ut over eit normalt liv. Som eg skreiv innledningsvis; » Det er viktig å skille mellom en normal, eller eventuelt over gjennomsnittet interesse for mat, kosthold, helse og trening, og når det utvikler seg til å bli eit problem med tvangshandlinger».

      Det handler jo om en balanse 🙂

  12. Fint at du skriver dette innlegget 🙂 Både for de som kjenner seg igjen, for de som kanskje har lurt på om de er på vei inn i usunne vaner, men også for leserne dine generelt siden denne erfaringen er grunnlaget for verdiene du fremmer her på bloggen.

    Jeg har ofte lurt på hvorfor du avviser de som spør om kaloriinnhold i oppskriftene dine, og uttaler at du er motstander av kaloritelling. Siden du her forklarer at fokus på kalorier og næringsinnhold er noe du har brent deg på tidligere, har jeg nå fått større forståelse for det, og da er det sikkert også til tider plagsomt for deg å måtte føle at leserne gjerne vil ha deg til å gjøre utregningen 🙂

    Jeg har ofte lurt på kaloriinnhold i oppskriftene dine selv, men dette er fordi jeg prøver å gå ned fra overvekt til normal vekt. I denne prosessen synes jeg kunnskap om næringsinnhold er nyttig for å nå vektmålene mine, siden det er konkret kunnskap man kan supplere med sunt helsevett (typ Helsedirektoratets anbefalinger) for å kunne oppnå vektnedgang gjennom kosthold. Jeg tror mange (inkl. meg) bruker bloggen din til oppskrifter som kan bidra til vektnedgang fordi du lager sunn og spennende mat. Selv opplever jeg at mange har fordommer mot «å telle kalorier», og jeg føler meg gjerne sykeliggjort dersom jeg forteller andre at jeg passer på hvor mange kalorier jeg får i meg. Jeg tror det viktigste er, som du gjør i dette innlegget, å fremme et avslappet forhold til mat og næringsinnhold. Derimot er det ikke nødvendigvis en kausaltitet mellom kaloritelling og spiseforstyrrelser, og det er derfor fint at du her forklarer hvorfor du er motstander av kaloritelling. Bare husk at ikke alle leserne dine leser dette innlegget 🙂

    1. Hei Julia 🙂

      Det stemmer at mykje av grunnen til at eg avviser kalorispørsmålene er fordi eg sjølv har brent meg på det. Har eg rekna på kaloriene i ei oppskrift så skriver eg det i innlegget. Det hender jo at eg gjer det berre på gøy 😉 Uansett, etter mange år med kaloritelling og ikkje minst kunnskap om matens innhold, så veit eg alltid sånn ca. kva kalori/næringsinnhold oppskriftene mine har. Men eg får nesten daglig spørsmål om dette, og skal eg svare alle blir det fort eit overfokus på kalorier igjen. Derfor avviser eg, leserene mine får rett og slett rekne på det sjølv om dei absolutt skal vite det konkret.

      Når det er sagt så skjønner eg godt at man lurer på kaloriinnhold i oppskrifter om man skal ned i vekt eller kartlegge kostholdet. Å få kunnskap om matens innhold kan i mange tilfeller være en idè når man skal ned i vekt. For noken kan 1 veke med matdagbok i for eksempel kostholdsplanleggeren (med vekt på alt man spiser) være nok for å få en oversikt over kor mykje man spiser per idag. Nokon får seg en skikkelig aha-opplevelse med at dei faktisk spiser alt for lite, spiser feil eller kanskje brenner seg på kaloririke mellommåltider. Etter 1 veke vil man jo få en oversikt og meir kunnskap om matens innhold, og det hende man kan legge det fra seg med mange erfaringer i sekken, uten å måtte fortsette med kaloritellinga. Det er forskjell på å vege og rekne på alt man spiser i 6 måneder og ha en omtrentlig oversikt i hode 🙂

      Som du skriver er det ikkje nødvendigvis kausalitet mellom kaloritelling og spiseforstyrrelser. For nokon er kaloritelling gjennom heile vektnedgangsprosessen det som fungerer, for andre fungerer det å overhode ikkje ha noko forhold til kaloriinnhold. Mange klarer nok fint å legge det fra seg etter endt periode, men det er også veldig mange som ender som meg. Derfor vil eg verken anbefale kaloritelling over lange perioder, svare på spørsmål om kalorier eller ha eit fokus på det må min blogg 🙂

      Eg veit ikkje om du har lest det innlegget her: http://www.lindastuhaug.no/2016/09/14/det-evige-kalorisporsmalet/. Der forklarer eg meg og greit 🙂

      Ha en fin dag Julia! Takk for gode refleksjoner 🙂

  13. Andrine

    Hei Linda!
    Jeg vet ikke om du ser denne kommentaren i og med at det er på et gammelt innlegg. Men som du ser – jeg leser bloggen din og finner det interessant og lete i arkivet ditt! Og dette innlegget fikk meg til å tenke litt på meg selv. For jeg tror nemlig jeg er godt i gang/på veg inn på dette sporet. Jeg vil si at jeg er godt klar over dette selv, men likevel er det noe i meg som holder meg igjen til denne «må være sunn». Hva gjorde du for å bryte løs av denne «må være sunn» fasen og faktisk kunne skjeie ut med god samvittighet og ikke føle at man må løpe 10 ekstra intervaller fordi man tok en ekstra tortillalefse til middag?

    Du har en fantastisk blogg og jeg håper jeg blir stolt eier av boka di en vakker dag!

    1. Hei Andrine! Joda, eg ser alle kommentarer som ramler inn på bloggen, uansett kor gammalt innlegget er 🙂

      Så bra du er obs på at det kanskje er på vei til å gå for langt, det er jo en veldig god start å berre innsjå det. Det gjekk veldig langt med meg, og det var en veldig krevande prosess å finne tilbake matgleden. Det var en kombinasjon av mange ulike ting, men først og fremst måtte eg endre tankegangen om at alt ikkje trengte å vere så innimari sunt heile tida. Eg begynte å tvinge meg sjølv til å «slippe meg fri» i sosiale settinger, der eg forsynte meg av det eg fikk servert og la fra meg tankane om dårlig samvittighet. Eg merka jo og at eg fikk meir energi og overskudd når eg spiste meir, og brukte ikkje den ekstra energien til tvangstrening, men heller gode treningsøkter. Det er ikkje så enkelt å svare konkret og utfyllande med en kommentar her, men var vertfall starten for min del 🙂

      Tusen takk for fine ord, Andrine – berre å ønske seg boka til jul kanskje? 😀

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *